Er det mulig å trekke en parallell mellom den filosofiske logikkens Aufhebung og kvantespranget i naturen?
Er det mulig å trekke en parallell mellom den filosofiske logikkens Aufhebung og kvantespranget i naturen?

KVANTESPRANGETS FILOSOFISKE BETYDNING

Kvantespranget: elektronet beveger seg øyeblikkelig mellom energinivåer i elektronskyen – er ikke dette et eksempel på naturens egen «Aufhebung»?

Publisert Sist oppdatert

Dersom vi leser Hegels verker kan vi lære at Aufhebung eller «opphevelse» betegner den samtidige bevegelsen mellom én logisk bestemmelse og en ny. I forordet til Åndens Fenomenologi (1807) skriver Hegel at: «[den] langsomme oppsmuldringen [av den gamle verden], som ikke forandrer helhetens fysiognomi, blir plutselig avbrutt av soloppgangen, og som ved et lynglimt trer bildet av den nye verden frem».1

Denne soloppgangen er Aufhebung: En uhørt kvalitativ endring finner sted og en ny identitet fødes til verden. Med nødvendighet kaster natten seg over i morgengryets nye identitet – ideen om en trinnvis overgang klarer ikke fange opp hva som skjer. På samme vis endrer elektronet sin posisjon i skyen, ikke som en trinnvis progresjon; det springer; det spretter.

Er det mulig å trekke en parallell mellom den filosofiske logikkens Aufhebung og kvantespranget i naturen? Kvantespranget er på radikalt vis en form for Aufhebung, ettersom det utgjør et spesielt resultat av vår observasjon av naturen.

Akilles og skilpadden

La oss se på et av Zenos gamle paradokser: Kan Akilles noensinne innhente skilpadden? Zeno påpeker at han aldri vil kunne gjøre det gjennom en rasjonell og trinnvis utvikling  – han kan bare gjøre det ved hjelp av et sprang. Følgelig kan vi hevde at det ikke bare eksisterer trinnvise utviklingsmønstre i naturen, men også ureduserbare sprang.

Lik en film som vises i 24 bilder per sekund, slik jevner også øyet ut bruddpunktene til ureduserbare sprang. Dette er dialektikken mellom diskontinuitet og kontinuitet, som er å finne både i logikken og i naturen. Vi kan dele bildene opp på en trinnvis måte i en film eller avstanden mellom Akilles og skilpadden, men på et visst punkt må vi uunngåelig gjøre et hopp fremover. Vi jevner ut de endelige kantene.

Men dersom sprangene finner sted i logikken så vel som i naturen, under hvilke betingelser kan vi da kategorisere disse bevegelsene som aspekter av ett og samme sprang?

Dersom vi følger Slavoj Žižek, som i de siste tre tiårene har tatt kvantefysikernes undersøkelser på filosofisk alvor, ser vi at kvantefysikken skjenker oss en ny mulighet til å gjenforene vitenskap og filosofi, nettopp fordi denne tilnærmingsmåten demonstrerer på unikt vis at observatøren er sammenvevd med det som observeres.2

Som Karen Barad uttrykker det i boken Meeting The Universe Halfways (2007), undersøker kvantefysikken den ontologiske sam-skapelsen mellom subjekt og objekt.3 Som den gamle hegelianske devisen sier: «ikke bare som substans, men like fullt som subjekt». Substans og subjekt samstemmes i forhold til hverandre, samskaper hverandre.4

Værens byks

Det kvantemessige hoppet er et observerbart fenomen som oppstår som en konsekvens av at vi er satt i «observatørens ståsted». Før observasjonen sies det at elektronet er i elektronskyen – den befinner seg da ikke i en tilstand av bevegelse, men i en totalt ubestemt tilstand.5 Etter at vi observerer elektronet, tvinger vi det inn i en posisjon. Vår bestemmende kraft er således vevd sammen med elektronets faktiske ontologiske karakter.6

I motsetning til en kantiansk tolkning er det ikke, for kvantefysikken, tilfellet at elektronet, tingen i seg selv, eksisterer på et bestemt sted i skyen som vi ikke er i stand til å lokalisere. En mer stringent, hegeliansk tolkning vil ta utgangspunkt i at elektronet, væren i seg selv, er ontologisk ubestemt før vi involverer oss i persepsjonsprosessen. Men dette betyr ikke at det ikke eksisterer noe før vi observerer det; det er heller slik at den ontologiske karakteren til elektronet er ubestemt før observasjonen.

I en ånd som står i motsetning til klassisk fysikk, observerer vi at elektronet hopper, springer, mellom energinivåer. Det beveger seg ikke trinnvis; det bytter øyeblikkelig mellom nivåene.

Det er to dialektiske bevegelser som her utspilles: For det første observerer vi både det observerte elektronets nøyaktige posisjonering, og elektronskyens ubestemthet. Begge utgjør til sammen elektronets ontologiske tilstander.

For det andre kan vi se at når vi har bestemt eller observert hvor elektronet er, og har lokalisert atomet i forhold til energinivåene, da blir det tydelig at disse oppdelte nivåene utgjør en grense i seg selv. Dette ser vi av demonstrasjonene i Plancks skala. Vi kan ikke fortsette å dele opp, som med Akilles og skilpadden, fordi vi på et visst punkt må utføre et sprang.

Hva kan denne tolkningen av det kvantemessige spranget som en form for Aufhebung lære oss? Vi kan tenke oss at på samme måte som når vi leser Hegel og beveger oss fra bestemmelse til bestemmelse, beveger vi oss gradvis til vi plutselig bykser fremover. Det er ikke bare det at det kvantemessige hoppet er både et naturalistisk og logisk fenomen. Det dreier seg om at bestemmelse som sådan, både i naturen og i logikken, opererer i forhold til både trinnvise steg og plutselige sprang.

Med en slik forståelse kan vi si at når vi kommer til en konklusjon, har vi alltid nådd den ved hjelp av et sprang.

Teksten ble først publisert på Sublation magazine og er oversatt fra engelsk av Eirik Moland Fevang

Noter

  1. Hegel, Georg Wilhelm Friedrich (1807) The Phenomenology of Spirit. Translated by Terry Pinkard. Republished in 2018 by Cambridge University Press. p. 9.
  2. Žižek, Slavoj (2023) “From Quantum Mechanics to Quantum Reality.” Filozofia. Vol 78: 6. p. 409-428.
  3. Barad, Karen (2007) Meeting the Universe Halfway: Quantum Physics and the Entanglement of Matter and Meaning. Duke University Press. p. 56.
  4. The Phenomenology of Spirit. p. 12.
  5. Meeting the Universe Halfway. p. 115.
  6. Ibid.
Powered by Labrador CMS