Systematikk, essayistikk og blikket fra ingensteds
Hvordan står det til med den vitenskapelige skrivingen i snakkerobotenes tidsalder, og hva er konsekvensene av et språk som er skrelt for menneskets ufullkommenhet?
Publisert
Blikket fra ingensteds
At det for tiden regner bomber over et utall uskyldige mennesker har for lengst blitt et tegn i tiden i vår totalvoldelige verden. Jeg kan ikke se det fra min trygge leilighet på Oslos indre østkant, men jeg leser stadig om det i avisene. Der kan jeg også lese at en av verdens rikeste menn parkerer privatflyene sine i et Venezia snart helt under vann og jager bort lokalbefolkningen for å huse celebre gjester fra hele verden; alt for et bryllup med en kvinne han allerede har fløyet ut i verdensrommet. Det er umulig å overse kontrastene, men er språket i snakkerobotenes tidsalder rikt nok til å beskrive dem?
De store mengdene informasjon vi omgir oss med er iblant villedende, og vår evne og vilje til å tenke selv har de siste årene blitt utfordret av oppblomstringen av kunstig intelligente språklæringsverktøy. Samtidig preges akademia av et jag etter publiseringspoeng og meritter, som tvinger forskere til å effektivisere skriveprosessen og publisere i standardiserte artikkelformater. Den digitale utviklingen de siste årene danner derfor et viktig bakteppe for den vitenskapelige skrivingens betingelser, og tvinger oss til å tenke nytt om språket vi har for å beskrive de tilsynelatende ubeskrivelige forholdene i verden. Hvilke forutsetninger har egentlig den vitenskapelige skrivingen til å romme vår verdens spenninger i en tid der hangen til systematikk, nøytralitet og overførbarhet i akademisk skriving skal omfatte levende menneskers erfaringer fra en verden i brann? Og hvordan kan man eventuelt rettferdiggjøre det personlige og forsøksvise i en tid preget av harde fakta og nesten ubegrenset tilgang på informasjon?
I dette essayet skal jeg ta for meg essayets kritiske potensial i lys av den feministiske vitenskapsteoriens bevegelse mot det nære og situerte. Før jeg går videre vil jeg gi en oversikt over landskapet, og i det følgende skal jeg derfor diskutere den dominerende standarden for akademisk skriving, nemlig den såkalte IMRaD-modellen (Introduction, Method, Results, and Discussion).
IMRaD-modellen
I Toril Mois diagnose av samfunnsdebatten anno 2012 er det scientismen og skeptisismen som med sine motstridende forhiold til virkeligheten gir næring til de mest utbredte ideologiske spenningene, og dermed også påvirker det akademiske landskapet.1 Mens scientismens «[…] klippefast[e] tro på at den naturvitenskapelige metoden er den eneste som fører fram til genuin kunnskap»,2 er det postmodernistenes grunnleggende skepsis til store fortellinger og absolutte sannheter som utgjør scientismens tyngste motvekt. Ingen av polene gir imidlertid gode vekstvilkår for den humanistiske forskningen, mener Moi,3 fordi de på hver sin måte forkludrer litteraturens, oppmerksomhetens og humanioras krav på sannheten.
Mois samtidsdiagnose kan dessuten trekkes videre. Det er nemlig ikke bare den humanistiske forskningen som preges av naturvitenskapens metodologiske rammer. Også de samfunnsvitenskapelige tradisjonene lider under scientismens kunnskapssyn og krav til nøytralitet. Det er den etter hvert hyppig debatterte IMRaD-standarden vitne om. IMRaD er tilnavnet på en artikkelstruktur, som ifølge samfunnsforsker Øyunn Syrstad Høydal opprinnelig oppstod etter et behov for å standardisere labrapporter. I artikkelen «Could I Write Like Carol Weiss?»4 sporer Høydal IMRaD-formatets kime i medisinsk forskning på 1940-tallet, til de samme kravene om effektivitet og standardisering inntok den kvalitative samfunnsforskningen på 1980- og 1990-tallet. Ifølge Høydal5 har IMRaD-formatet med tiden erstattet den frie formen som tradisjonelt har preget den kvalitative samfunnsforskningen. Resultatet er den standardiserte artikkelstrukturen som i dag utgjør idealet for akademisk skriving i mange vitenskapelige felt.
IMRaD-modellens ubestridelige klarhet, ryddighet og tilgjengelighet kommer med en betydelig bakgrunnshistorie, og setter grenser for forskningen som Høydal i kronikken «Når samfunnsforskere skriver som maskiner» oppsummerer slik:
«[…] en etterrasjonalisering av forskningsprosessen gjennom tilsløring av det faktiske forløpet – at prosessen framstilles mer ryddig og planlagt enn den i realiteten er, for å passe inn i det lineære IMRaD-formatet».6
Formatet reproduserer med andre ord normene fra labrapportens nøkterne formidling av resultater, og bidrar til å tilsløre den kunnskapsrike skriveprosessen som kan sies å kjennetegne samfunnsvitenskapelig og humanistisk forskning. Det har gått på bekostning av den lekne og litterære essayistiske stilen, mener Høydal,7 og bidratt til å utforme nye vilkår for kunnskapsproduksjon og formidling. Vilkår som med Mois dagligspråkfilosofi kan hevdes å rette oppmerksomheten vår bort fra det særegne ved ekte menneskers levde erfaringer.8
Om kvinner og oppmerksomhet
I dagligspråkfilosofien er språket og oppmerksomheten nemlig sammenbundet, mener Moi, og sier derfor noe sentralt om språkets speiling av virkeligheten slik vi befatter oss med den:
«Dagligspråkfilosofien understreker at begrepene våre oppstår som svar på våre eksistensbetingelser: begrepene vi bruker forteller oss noe om vår livsform. […] Dagligspråkfilosofien forteller oss at språk og oppmerksomhet er infiltrert i hverandre. Å utvikle evnen til oppmerksomhet er å utvikle språket vi har til disposisjon for å beskrive verden.»9
Hvordan vi ser – i hvilke kategorier vi organiserer eller nettopp etter hvilke verdier vi vurderer virkeligheten – bærer preg av vår livsform, hevder Moi. Moi selv, for eksempel, mangler ord for å beskrive den «forvirrende mengde(n) metallbokser og metallrør»10 under panseret på bilen sin. Kanskje har hun aldri hatt behov for å skjelne mellom komponentene i bilens motorrom, og denne mangelen på språk gir dermed følger for oppmerksomheten:
«Vi kan ikke finne et språk uten å utvise oppmerksomhet, vi kan ikke se verdens nyanser uten å finne språket som kan uttrykke det oppmerksomheten får oss til å se.»11
Med dette perspektivet avslører språket hva vi tidligere har viet oppmerksomhet og hvor oppmerksomt vi erfarer verdens uensartethet. Vår søken etter sannhet avhenger av hvordan vi tidligere har sett og vurdert verden, og oppmerksomheten har derfor betydning for hvordan vi rammer inn våre observasjoner og erkjennelser. Man kan si det slik at språket en har til rådighet både gir uttrykk for ens erfaringer i verden og for ens forhold til tingene en erfarer. Det leder oss til den feministiske vitenskapsteoriens vekt på det nære og personlige.
Selv om den feministiske grenen av vitenskapsteorien med tiden har blitt mangslungen og vidtfavnende, kan den nemlig samles i spørsmålet om den verdinøytrale kunnskapens gyldighet og evne til å beskrive undertrykte skjebner med rettferdighet og nærhet. Det har gjort den amerikanske filosofen Thomas Nagel, og boken The View From Nowhere som kom ut i 1986,12 til en vanlig referanse for feministiske vitenskapsteoretikere. I boka skisserer Nagel mulighetene for en objektiv vitensposisjon som gir tilgang til kunnskap om verden uten påvirkning fra verdier og fordommer – det vil si, helt løsrevet fra menneskets unngåelige nærhet til verden. I likhet med Mois dagligspråkfilosofi – som på mange måter vektlegger språkets perspektiviske natur – er det i den feministiske vitenskapsteorien tradisjon for å understreke forskerens situerthet og verdiforankring. Det utfordrer Nagels ideal om et blikk fra ingensteds.
Et relevant eksempel er Lorraine Codes artikkel «Taking Subjectivity into Account»,13 der forestillingen om blikket fra ingensteds illustrerer hvordan jaget etter verdinøytralitet slår ut i skjulte subjektiviteter. Ifølge Code fremmer den angivelig nøytrale vitenskapen i virkeligheten spesifikke epistemiske perspektiver, og insisteringen på vitenskapens objektivitet tilslører på den måten sin egen verdimessige forankring. Blikket fra ingensteds kan dermed sies å bære med seg subjektive og verdiladde vurderinger av verden. Det utgjør grunnlaget for det Code omtaler som empirisk-positivisme, og gir oss begrep om ideologien som livnærer den angivelig verdinøytrale bevegelsen mot standardisering og effektivitet som vi kjenner igjen fra IMRaD-formatet.
Det atskillig mest kjente bidraget finnes imidlertid i Donna Haraways omstridte artikkel «Situated Knowledges: The Science Question in Feminism and the Privilege of Partial Perspective».14 Der fungerer blikket fra ingensteds som en brekkstang for kritikken av det såkalte gudeblikket (eng. God trick) i vestlig epistemologi: den hvite mannens påståtte evne til å betrakte verden uten å ta del i den. Eller med Haraways ord: «of seeing everything from nowhere».15 Konsekvensen er at makten til å definere verden konsentreres hos den hvite mannen, mener Haraway, som slik forsterker sin symbolske posisjon som allvitende og verdinøytral. Det går dessuten dårlig overens med Haraways versjon av det feministiske kunnskapssynet: «Feminist objectivity means quite simply situated knowledges.»16
Den feministiske vitenskapsteorien inngår dermed i en kritisk tradisjon som har tatt sikte på å inkludere utelatte og marginaliserte grupper fra den regjerende tankevirksomhetens omfang. Slik deler av den kanoniserte vestlige filosofien kan kritiseres for å bevege seg for langt unna ekte menneskers virkelige liv – for langt unna røyken fra fabrikkpipene eller elendigheten i matkøene – har også feministiske tenkere som Lorraine Code og Donna Haraway gått til motbør mot det abstraherte kunnskapssubjektet i tradisjonell vestlig filosofi, for på den måten å komme nærmere den menneskelige erfaringen av virkeligheten. Sammenlagt kan det dermed hevdes at den feministiske vitenskapsteoriens idealer står i sterk kontrast til det empirisk-positivistiske målet om nøytralitet, og det som blant feministiske vitenskapsteoretikere ofte betegnes som falsk universalisme.
Å komme til skriften, å komme til kunnskap
Med feminismens perspektiver kan det dessuten hevdes at også begrepsfestingen av veien til erkjennelse avhenger av ens situerthet i verden. Vår levde virkelighet – hvorvidt vi for eksempel har ord for å beskrive systemet under panseret på bilen eller stanken fra pipene på fabrikkene – sier altså noe om blikket vårt, hvordan vi ser og rammer inn virkeligheten. Slik har den feministiske vitenskapsteorien kunnet nærme seg virkeligheten fra kvinnens blikk, og bidratt til å infiltrere og kritisere den falske universalismen i vestlig filosofi. Det er imidlertid verdt å legge til at heller ikke denne posisjonen unnslipper kritikk, slik for eksempel Mois fremstøt mot postmodernismens skeptisisme illustrerer.
Selv om Moi anerkjenner postmodernismens kritikk av det scientistiske verdensbildets uavklarte omgang med kulturelle normer, er hun ikke like begeistret for deres kontante avvisning av absolutte sannheter. Mois dagligspråkfilosofi understreker nemlig at det finnes en virkelighet der ute. Selv om kunnskapen om virkeligheten blir påvirket av menneskets språk og oppmerksomhet, aksepterer Moi med andre ord ikke forestillingen om at «enhver sannhet er relativ».17 Med sin grunnleggende holdning om at tilgangen på kunnskap om verden er begrenset av situerthet eller perspektiv, mener Moi derfor at postmodernistene (og altså også Haraway), implisitt sier seg enige i scientismens sannhetsbegrep:
«[…] at ordet «sannhet» bare kan brukes om perspektivløse innsikter, innsikter som på en eller annen måte framkommer helt uten påvirkning av menneskelig subjektivitet.».18
Forestillingen om den relative sannheten forstyrrer nemlig betingelsene til den hverdagslige kunnskapen, mener Moi. Med dagligspråkfilosofien kan man i stedet si det slik at hvordan vi betrakter verden – eller hva vi retter vårt oppmerksomme blikk mot – gir seg til kjenne i hvordan vi anvender språket, hvilke ord vi bruker for å beskrive og belyse. Språket som beskriver virkeligheten er simpelthen uløselig sammenknytt med blikket som ser. Det gjør det kanskje umulig å skille appellanten fra appellen, eller mennesket fra skriften, men benekter ikke mennesket et forhold til en virkelighet som virkelig er der.
Språket som beskriver virkeligheten er simpelthen uløselig sammenknytt med blikket som ser.
Selv om Mois innsikter ikke direkte taler for en oppvurdering av essayistikkens plass i akademisk skriving, peker hun på flere av essayets sentrale sjangertrekk. For det første fordi forfatteren ikke unnslipper kravet om å forholde seg til virkelighetens forpliktelser. Essayets omfang begrenses til den virkelige verden, og trekker slik et viktig skille mellom essayistikk og skjønnlitteratur. Det oppløser den tilsynelatende uoppløselige motsetningen mellom subjektets unike perspektiv og jaget etter sann kunnskap. For det andre fordi essayet, i motsetning til IMRaD-strukturen, kretser rundt det forsøksvise – den dels uplanlagte og lemfeldige veien til viten om verden. Forsøket er derfor en nødvendig vei om resultatet, og å komme til skriften er på den måten, og nettopp derfor, å komme til kunnskap:
«Essayet følger ikke en fast struktur med konkluderende avslutning, men er en tekst underveis, hvor tenkningen står frem som en prosess man kan følge, ikke som resultatet av tankeprosessen. Det er en undersøkende erkjennelsesform som forsøker å fremtvinge innsikt og forståelse gjennom kritisk dialog.»19
Essayet forutsetter et språk som ikke nøyer seg med å fremstille, men som også kan romme virkeligheten slik den fremtrer for og oppleves av mennesket. Menneskets erfaring av verden er simpelthen for rik og kompleks til å skulle skrelles for det ufullendte og uferdige. Essayet benekter derfor ikke sin grunnleggende partiskhet, og bruker – i motsetning til IMRaD-strukturen – mennesket som et omdreiningspunkt for utviklingen av ny kunnskap. Essayet symboliserer med andre ord frihet istedenfor stringens og systematikk, og gjør rom for den personlige erfaringen og menneskets ufullendte synsrand. Moi sier det fint med innsikter fra Virginia Woolf:
«[…] det er verdifullt å forsøke å se virkeligheten slik den er, og finne et språk for det en ser. Resultatet trenger ikke bli Krig og fred, men kanskje et forsøk på å utvise oppmerksomhet over frokostbordet, eller på det neste møtet på kontoret.»20
Essayets krav om å fremstille hverken mer eller mindre enn et forsøk fordrer et oppmerksomt språk som samtidig gjør rom for virkelighetens fulle kompleksitet og tidvise uhåndgripelighet. Virkeligheten – i dens bestemte form – fornektes altså ikke, men blir supplert av de ubestemte formene virkelighet og virkeligheter, slik de er opplevd av ekte mennesker. IMRaD-modellens overtak på den frie essayistikken – og systematikken og stringensen som følger med – setter dermed Nagels forestilling om den verdinøytrale kunnskapen inn i en ny kontekst.
Det særegne ved menneskets situasjon
Det er nemlig det ekte mennesket som tilspisser diskusjonen i vår tid preget av den kunstige intelligensens fremmarsj, og det er her interessant å supplere resonnementet med noen avsluttende kommentarer om Høydals maskin-analogi i kronikkens tittel «Når mennesker skriver som maskiner». Høydals retoriske grep er neppe tilfeldig, og det kan hevdes at IMRaD-modellens oppblomstring har vesentlige likhetstrekk med den kunstige intelligensens nyervervede posisjon. I 2022 ble språklæringsverktøyet ChatGPT lansert – et verktøy som gjennom bruken av kunstig intelligens både behandler store mengder data og produserer egen tekst. Selv om det rimelig fort viste seg at det aller mest geniale ved ChatGPT lå i den vanvittige markedsføringen av den, markerte året 2022 likevel en sentral utvikling ved den teknologiserte informasjonsalderen hvori vi for tiden tråkker våre første, ustø skritt.
Mens idealet for den kunstige intelligensen som kjent er modellert på menneskets evne til å bearbeide informasjon og derigjennom skape ny kunnskap, er det ikke lenger urimelig å tro at språklæringsverktøyenes utbredelse nå har bidratt til å flytte grensene for menneskets egne krav til seg selv og til hverandre. Det er også her IMRaD-formatets uuttalte familielikhet med kunstig intelligens blir aller tydeligst. Konsekvensene av de to fenomenene er nemlig påfallende like: menneskets uutgrunnelige sårbarhet og særegenhet skrelles bort fra språket, og erstattes av det masseproduserte og generiske. Med det blir spørsmål om den standardiserte teksten – som IMRaD-formatet og språklæringsverktøy som ChatGPT begge representerer – stadig mer presserende.
Når mennesket skriver som maskiner – eller maskiner skriver for mennesker – forsvinner det forsøksvise, det uferdige og unike, ved menneskets tenkning.
Det er mange grunner til at det nære og personlige utgjør sentrale omdreiningspunkt for diskusjoner om den vitenskapelige skrivingens vilkår når vi nå beveger oss inn i maskinenes foreløpig virkelige storhetstid. En av grunnene handler nettopp om denne uttalte hangen til de absolutte sannhetene, kunnskap renvasket for innflytelsen fra forskerens levde virkelighet. Det gjør også språklæringsverktøyets etterligning av den menneskelige bevissthet til et urimelig paradoks. Når mennesket skriver som maskiner – eller maskiner skriver for mennesker – forsvinner det forsøksvise, det uferdige og unike, ved menneskets tenkning. I tråd med den feministiske vitenskapsteorien blir spørsmålet om IMRaD-modellens vilkår for kunnskap altså et spørsmål om hvilken kunnskap vi gir gyldighet. Hvilke historier forteller vi, og hva ved historiene løfter vi frem, behandler vi med rettferdighet og nærhet?
På mange måter er vi i dag vitne til at verdens ubønnhørlighet yter motstand mot vår fatteevne. Vi har tilgang på daglige oppdateringer om mennesker som lever liv under forhold vi ikke har ord for å beskrive. For at vi skal klare å ta innover oss den utålelige urettferden vi leser om i avisene må vi først utvikle et språk som rommer verden slik den oppleves av mennesket. I bunn og grunn handler det om vår evne og vilje til å tenke omkring verden med et rettferdig og kjærlig blikk, med en nærhet som tar menneskeliv på alvor – og vårt ansvar for en verden i brann, for demokratiets svanesang, for skjebnene som lider under de mektige menns komplekser.
Noter
1 Toril Moi, Språk og oppmerksomhet (Aschehoug, 2024).
2 Moi, Språk, 28.
3 Moi, Språk, 32.
4 Øyunn Syrstad Høydal, «Could I Write Like Carol Weiss?», Minerva 62, no 4 (2024): 494–495, https://doi.org/10.1007/s11024-024-09534-2
5 Øyunn Syrstad Høydal, «Når samfunnsforskere skriver som maskiner», Morgenbladet, 3. Januar, 2025, https://www.morgenbladet.no/ideer/nar-samfunnsforskere-skriver-som-maskiner/9620765
6 Høydal, «Når samfunnsforskere».
7 Høydal, «Could I».
8 Moi, Språk, 26.
9 Moi, Språk, 26.
10 Moi, Språk, 26.
11 Moi, Språk, 27.
12 Thomas Nagel, The View From Nowhere (Oxford University Press, 1986).
13 Lorraine Code, «Taking Subjectivity Into Account» i Feminist Epistemologies, red. E. Potter og L. M. Alcoff (Routledge, 1993).
14 Donna Haraway, «Situated Knowledges: The Science Question in Feminism and the Privilege of Partial Perspective», Feminist Studies 14, no. 3 (1988), https://www.jstor.org/stable/3178066.
15 Haraway, «Situated Knowledges», 581.
16 Haraway, «Situated Knowledges», 581.
17 Moi, Språk, 32.
18 Moi, Språk, 31.
19 Catrine Torbjørnsen Halås og James McGurik, «Det vitenskapelige essayet i profesjonsforskning: En kritisk utprøvende metode», Tidsskrift for psykisk helsearbeid 18, no. 1 2021): 6, https://doi.org/10.18261/issn.1504-3010-2021-01-02.
20 Moi, Språk, 54.
Referanser
Code, Lorraine. "Taking Subjectivity into Account." In Feminist Epistemologies, edited by Elizabeth Potter and Linda Martin Alcoff, 15–48: Routledge, 1993.
Halås, Catrine Torbjørnsen, and James Nicholas McGuirk. "Det vitenskapelige essayet i profesjonsforskning: En kritisk utprøvende metode." Tidsskrift for psykisk helsearbeid 18, no. 1 (2021): 5–14. https://doi.org/https://doi.org/10.18261/issn.1504-3010-2021-01-02.
Haraway, Donna. "Situated Knowledges: The Science Question in Feminism and the Privilege of Partial Perspective." Feminist Studies 14, no. 3 (1988): 575–99. https://www.jstor.org/stable/3178066.
Høydal, Øyunn Syrstad. "Could I Write Like Carol Weiss?". Minerva 62, no. 4 (2024): 491–504. https://doi.org/https://doi.org/10.1007/s11024-024-09534-2.
———. "Når samfunnsforskere skriver som maskiner." Morgenbladet.no, 03. januar 2025. https://www.morgenbladet.no/ideer/nar-samfunnsforskere-skriver-som-maskiner/9620765.
Moi, Toril. Oppmerksomhet og språk. Aschehoug, 2024. 2013.
Nagel, Thomas. The View From Nowhere. Oxford university press, 1989.
