MORALSK ANSVAR: KAN ETISKE PRINSIPPER FØRE TIL ET MER BÆREKRAFTIG FORBRUK?
Kan vi stilles moralsk ansvarlige for forbrukervalgene våre? Sammenhengene i en kapitalistisk økonomi gjør det vanskeligere å hevde det.
Publisert
Sist oppdatert
I oktober 2025 inviterer Salongen til debatt om moralsk ansvar ligger på individet eller strukturene, og om hvordan det spørsmålet burde behandles. Denne teksten er det tredje innlegget i den debatten.
Mange har sikkert møtt påminnelser om hvilket ansvar vi har som forbrukere. Vi får beskjed om at man ikke skal spise kjøtt, eller at man ikke skal kjøpe nye klær, eller kanskje at man må kjøpe den ene merkevaren heller enn den andre. Slike argumenter går gjerne på hvorvidt det er etisk forsvarlig av oss som individer å støtte oppunder sterkt forurensende eller økologisk ødeleggende adferd. I siste instans handler det gjerne om at slike praksiser har et høyt karbonavtrykk. Her ønsker jeg å ta kort tak i disse argumentene, for jeg mener de ikke tar innover seg viktige momenter i den kapitalistiske produksjonsmåten. Målet er å vise hvorfor en individuell moral ikke kan føre til et mer bærekraftig forbruk.
Det er mange situasjoner i livet der man kan argumentere for et individuelt moralsk ansvar, for eksempel om vi snakker om rasisme. Men selv når vi snakker om rasisme, så kan mye av det vi betegner som rasisme være strukturelt eller ubevisst. Argumenter som har moral som utgangspunkt for å vurdere hvilke handlinger som er riktige og gale, kan likevel være viktige i møter mellom enkeltmennesker. Men når vi skal diskutere moralens rolle i forbruk av varer, møter vi en problemstilling som er uløselig knyttet til hvordan disse varene er produsert.
Når vi snakker om varer, så er dette produkter som er produsert under en gitt produksjonsmåte. Dermed kan ikke dette enkelt reduseres til et spørsmål om moral. Vi lever i et kapitalistisk samfunn. For marxister vil det si at vi lever i en samfunnsformasjon som er dominert av den kapitalistiske produksjonsmåten, selv om for eksempel enkelte småprodusenter i landbruket i det globale sør ikke produserer kapitalistisk. Den franske marxisten Louis Althusser definerer, basert på Marx, en produksjonsmåte som enheten av produktivkrefter og produksjonsforhold. Marx skriver i sitt «Forord til Kritikk av sosialøkonomien» at mennesker inngår i
bestemte, nødvendige, av deres vilje uavhengige forhold, produksjonsforhold, som svarer til et bestemt utviklingstrinn av deres materielle produktivkrefter. Disse produksjonsforhold i sin helhet danner samfunnets økonomiske struktur, den reelle basis som det hever seg en juridisk og politisk overbygning på.
Som Althusser, og også den venezuelanske marxisten Ludovico Silva, påpeker, er dette med basis og overbygning en metafor – men dog en metafor som viser oss sentrale aspekter ved kapitalismen. I et kapitalistisk samfunn er samfunnet organisert rundt den økonomiske produksjonen av varer. Politiske strukturer eksisterer i den grad de legger til rette for eller kan sameksistere med den produksjonen. Dette har vidtrekkende konsekvenser når vi snakker om behovet for en «bærekraftig omstilling», der tiltak som undergraver kapitalismens dominerende posisjon, eller hegemoni (Gramsci), ikke vil kunne utføres innenfor rammene av det økonomiske systemet.
Kapitalismen reproduserer seg selv gjennom at den dekker arbeidernes behov tilstrekkelig til at arbeideren kan møte opp igjen på jobb neste dag. Hva disse behovene består av, er sosialt betinget, men det viktige er at relasjonen mellom de som arbeider og de som eier også bestemmer hvordan produktene av den totale samfunnsmessige produksjonen fordeles på ulike grupper av forbrukere. Den samfunnsmessige produksjonen kan deles i to sektorer, der sektor 1 produserer produksjonsmidler, altså det som inngår i produksjonen, og sektor 2 produserer konsummidler, altså det som arbeideren kjøper for sin lønn og kapitalisten kjøper med sin profitt for å leve.
Marx viser i Kapitalen bok 2, kontra datidens økonomer som Adam Smith og David Ricardo, at arbeideren i sektor 1 kjøper varer fra sektor 2, noe som reproduserer den delen av kapitalen som er nødvendig for å kjøpe produksjonsmidlene til bruk i sektor 2. Det er selvfølgelig mange andre aspekter ved dette som er viktig, men dette poenget viser viktigheten av å forstå produktivt konsum. Poenget er at alt som lages i sektor 2 er avhengig av det som produseres i sektor 1 – uten dette er det ingen produksjonsmidler til å lage forbruksvarer av. Videre fører dette til en kompleks arbeidsdeling der spesialiserte produksjoner av varer blir organisert i lange forsyningskjeder, som ender i et sluttprodukt som kjøpes av ulike klasser i et klassedelt samfunn.
Oppsummert kan vi si at relasjonene i produksjonen styrer relasjonene i distribusjonen (den som kan kjøpe mye og den som kan kjøpe lite), at uansett hva du produserer som arbeider, så kjøper du varene i sektor 2, og at arbeidsdelingen grunneleggene sett gjør at alle produserer varer de ikke selv skal forbruke. Dette er det Lenin tar utgangspunkt i når han skriver i sin Kapitalismens Utvikling i Russland at man ikke en gang kan diskutere forbruk uten at man forstår den totale samfunnsmessige kapitalens reproduksjonsprosess, og hvordan de ulike delene av kapitalen blir erstattet av salg til ulike «forbrukere».
Produksjon og distribusjon under kapitalismen er grunnleggende klassedelt. Det er «absurd», skriver Lenin på side 63 i den engelske utgaven, «å skille ut distribusjon og forbruk som om de var uavhengige grener av vitenskap tilsvarende enkelte uavhengige prosesser og fenomener i det økonomiske liv». Det er ikke produksjonen i seg selv som er det avgjørende, men nettopp det at alle relasjonene i samfunnet springer ut av hvordan produksjonen er organisert - produksjonsmåten. «Enhver klasses plass i produksjonen», skriver Lenin, «og, som følge av det, den andelen de tildeles av det nasjonale forbruket, er dermed definert». Dermed kan ikke din individuelle moral føre til at den globale arbeiderklassen forbruker mer «bærekraftig».
I boken Sweetness and Power viser antropologen Sidney Mintz at det nettopp var fordi sukker kunne produseres så billig at arbeiderklassen fikk tilgang til en vare som tidligere var forbeholdt konger. Det faktum at kvinner også tok arbeid utenfor hjemmet bidro til dette, ettersom sukker og hvitt brød kunne tilberedes mye raskere når tiden til å lage grønnsakskraft og andre tidkrevende aktiviteter ble tatt av kapitalen. Relasjonene i produksjonen, slavearbeid og lønnsarbeid, utvidelse av arbeiderklassen (kvinner måtte ta jobb), drev prosessene som førte til endringer i forbruket.
Å påstå at individuell moral skal føre til at den globale arbeiderklassen forbruker mer «bærekraftig» blir i beste fall borgerlig idealisme i senkapitalistisk drakt.
