ETISK TEORI OG MORALSK PRAKSIS

En dannelsesfortelling

denne teksten er et bidrag til vår serie Moralfilosofi i teori og praksis.

Friedrich Nietzsche skrev at all stor filosofi er selvbiografisk.¹ I denne teksten vil jeg dele noen erfaringer med hvordan man kan jobbe empirisk med etiske spørsmål, men at dette har biografiske sider ved seg er neppe nok til å gjøre det til stor filosofi. Det kan faktisk trekkes i tvil om arbeidet mitt kan kalles filosofi overhodet, men erfaringene mine er likevel egnet til å vise at veien til å jobbe med etikk ikke trenger å gå via rendyrkede filosofi- og etikkmiljø. Kanskje er det til og med en fordel om man tar noen omveier via fagmiljø som har en tyngre empirisk forankring enn det filosofiske institutt vanligvis har.

Formålet med teksten er å synliggjøre verdien av å gå empirisk til verks for å forstå etiske spørsmål. Samtidig tar den også for seg noen av utfordringene som ligger i denne typen arbeid. Den filosofiske etikkens tilnærming, der fokuset stort sett er på begreper og avgrensede dilemma, har en tendens til å rakne i møte med datainnsamling, og en utdanning i denne typen etikk er derfor ikke nok til å ta ut fordelene av å jobbe empirisk. Å jobbe empirisk med etikk har også noen konsekvenser for ens faglige identitet og tilhørighet som teksten vil belyse.

Veien inn i etikken

Derek Parfit ga ut de to første bindene av On What Matters² omtrent et halvt år før jeg skulle skrive bacheloroppgave, og jeg bestemte meg for å ta utgangspunkt i det verket i oppgaven. Over rundt 1400 sider bygger Parfit opp et rammeverk som har som formål å kunne avklare de fleste etiske spørsmål. Å lese Parfit var noe av det mest berikende jeg har gjort, men det gjorde meg samtidig desillusjonert over etikkfaget. Vet vi ikke nok om etikk snart? De etiske problemene vi har i verden skyldes ikke et underskudd på teori. Verden er full av adferd som de aller fleste er enig i er uetisk, og jeg bestemte meg for å heller bidra til å forebygge denne enn å være med på å løse de siste teoretiske gåtene.

Jeg befant meg heldigvis ved NTNU, hvor det filosofiske instituttet nyttiggjør seg av at de befinner seg i nærheten av noen av de beste tekniske og naturvitenskaplige miljøene i landet. Jeg søkte meg inn på en mastergrad i anvendt etikk, en grad som inneholder en rekke enkeltfag innen bindestreketikk (næringslivsetikk, nanoetikk, medisinsk etikk etc.), men som deler et større emne innen teori og metode med de som tar vanlig master i filosofi. Spesialiseringen min ble i bedrifters samfunnsansvar og etikk. Næringslivet er et område hvor folk utsettes for press til å handle uetisk, og er dermed et forskningsobjekt som er godt egnet til å skape nye innsikter om hvordan vi håndterer etiske situasjoner.

Masteroppgaven min handlet om forebygging av korrupsjon i næringslivet, og jeg ønsket å gjøre noe empirisk. Ved NTNU lærte vi at det er veldig lett å bomme på den praksisen man diskuterer som etiker hvis man ikke snakker med de som står i den. Hvis man ikke har en slik dialog risikerer man å skrive ting som ikke har noe med saken å gjøre. Man kan innbille seg at man jobber med noe praktisk, mens man i realiteten driver med noe hypotetisk som er irrelevant for de man ønsker å gi råd til, og som i verste fall skaper forvirring og frustrasjon blant praktikerne.

Grunnlaget mitt for å gå empirisk til verks var ganske tynt, og når temaet for oppgaven var bestemt, var det begrenset med tid igjen til å lære nok metode. Oppgaven ble en slags dokumentanalyse av en guide for korrupsjonsforebygging, og resultatet sto derfor ganske langt unna hvordan etiske utfordringer faktisk oppleves.

Empirisk forskning på etikk

Etter mastergraden kom jeg inn på et doktorgradsløp ved Arbeidsforskningsinstituttet (AFI), et sted som i stor grad består av sosiologer, men som også har og har hatt flere filosofer ansatt hos seg. Prosjektet avhandlingen skulle skrives innenfor var finansiert av EU, og hadde et arketypisk EU-akronym: PRINTEGER – Promoting Integrity as an Integral Dimension of Excellence in Research. En stilling ved AFI ga god tilgang på hjelp til å gå empirisk til verks. Avhandlingen min tok for seg forskningsjuks, et tema hvor man kan utforske hvordan press kan føre til at folk opptrer uetisk og hvordan man kan bygge organisasjoner som fremmer etisk adferd.

Et viktig spørsmål i forskningen min var hvordan etikk og empiri kan kombineres for å gi oss en bedre forståelse av etiske spørsmål. Alle artiklene i avhandlingen min bruker data til å belyse etiske problemstillinger. Den første artikkelen tar for seg varsling,³ og jeg vil bruke den som eksempel her.

I litteraturen er det flere som argumenterer for at det å varsle om forskningsjuks er en plikt og at det burde gjøres obligatorisk. I en spørreundersøkelse i prosjektet lot vi respondentene komme med kvalitative beretninger om hvordan de reagerte på å oppdage juks og andre tvilsomme praksiser i forskning. Funnene var ganske sjokkerende. Mange lar vær å si fra ut av frykt, og de som varsler opplever som regel at saken ikke blir tatt tak i eller at de selv blir utsatt for represalier.

Ut fra respondentenes beretninger argumenterer jeg for at så lenge forskningsinstitusjonene ikke klarer å ta vare på forskere som varsler er det urimelig å pålegge dem en plikt til å varsle. De institusjonelle og organisatoriske betingelsene er ikke gode nok til at vi med rimelighet kan klandre forskere som ikke varsler.

Dette er en form for empirisk etikk i den forstand at data blir brukt til å komme med informasjon som er relevant for etiske argumenter fremsatt av andre.⁴ Her brukes data til å vise at premissene i varslingsdilemmaet er at man kan forvente at det ikke skjer noe når man varsler og at det er sannsynlig at man blir utsatt for represalier. En diskusjon om varsling i akademia fra et rent teoretisk perspektiv kommer til kort, premissene i dilemmaet må forankres i den virkelige verden for ikke å bli en rent hypotetisk øvelse med lav praktisk relevans. Hvis man ikke vet hva som skjer med varslere burde man være forsiktig med å si noe om forpliktelsene til de som oppdager juks.

Svarene til forskerne ledet meg også frem til et dypere poeng om den situasjonen mulige varslere befinner seg i. I teoretisk etikk studerer man ofte dilemma som er begrenset i tid og rom, der dilemmaet avsluttes ved at det tas en beslutning av en enkeltperson. Ved å lese respondentenes beretninger ble det klart for meg at det ikke er sånn etikk fungerer.

Respondentene håndterte situasjonen de befant seg i mer som en prosess enn et tidsavgrenset dilemma. Vanligvis begynte de med å snakke med andre for å finne ut om det de hadde sett faktisk var et normbrudd, og de forsøkte å mobilisere til en kollektiv løsning på problemet ved å søke støtte fra andre. For de som bestemte seg for ikke å varsle var ikke problemet over ved den beslutningen. De brukte erfaringene sine til å forsøke å sørge for at de ikke ville finne seg i samme situasjon igjen. De kuttet båndene sine til uredelige forskere, advarte kollegaer om normbryterne og brukte erfaringen i undervisning for å gjøre studenter og unge forskere bevisst på risikoene i akademia, i tillegg til andre typer forebyggende adferd.

Dette viser at det å oppdage uredelighet i forskning ikke er et avgrenset dilemma der man må bestemme seg hvorvidt man skal varsle eller ikke. Man har et bredere sett med kontekstavhengige muligheter når det gjelder å håndtere situasjonen. Ut fra dette konkluderte jeg med at vi ikke burde spørre hvorvidt forskere har en plikt til å varsle, siden dette maskerer en rekke etisk relevante forhold ved denne typen saker, noe som ikke er rimelig ovenfor de som befinner seg i dem.

En rettferdig vurdering av hvorvidt en forsker har gjort det riktige i en slik situasjon avhenger av en rekke forhold. Hvor risikabel var situasjonen for forskeren? Hvis forskeren følte at situasjonen var for risikabel, gjorde vedkommende andre ting for å ordne opp i saken enn å varsle? Brukte forskeren erfaringen til å forebygge fremtidig uønsket adferd? Dette er et eksempel på hvordan man kan bruke empirisk etikk til å vise at dilemma som er konstruert fra et teoretisk perspektiv kan være feil innrammet,⁵ da det ignorerer relevante sider ved situasjonen som man må gå empirisk til verks for å avdekke. Etikk er mye mer komplisert enn det å løse «quandries», for å si det med Pincoffs.⁶ Rådet vi fikk ved NTNU om at man burde komme så tett på feltet som man kan når man studerer etiske problem viste seg å være godt.

Faglig identitetsforvirringer

Etter å ha levert avhandlingen sliter jeg litt med å sette ord på min faglige identitet. Det er ikke helt klart hvorvidt filosof eller etiker er passende merkelapper. Avhandlingen min utforsker ikke hva som er rett og galt å gjøre. Den presenterer i stedet data som er relevant for etiske argument fremsatt av andre, og lager nye innramminger av etiske spørsmål. Når det gjelder informantene tar ikke avhandlingen stilling til hvorvidt de har rett eller ikke når de diskuterer etikk, den er begrenset til å studere hvorvidt de lever opp til normene de selv og andre forskere sier at de er underlagt.

Dette arbeidet har sosiologiske sider ved seg, men jeg kan heller ikke kalle meg sosiolog. Sosiologene er som regel strenge på at man må ha gått en bestemt skole. De har også vært svært skeptiske til å studere etiske spørsmål. Det et to grunner til dette.⁷ For det første, og for å sette det på spissen, åpner det å diskutere etikk for at individers tanker har noe å si for hva de gjør. Da er veien kort til å redusere mennesker til psykologi, noe sosiologene har vært skeptiske til. For det andre har sosiologer vært skeptiske til å studere etikk da det å studere adferd fra individets perspektiv kan gjøre oss blinde for hvordan systemer produserer uetisk adferd. Det får oss til å skylde på enkeltpersoner, når de er offer for systemforhold.

Sosiologene har ikke alltid hatt denne skepsisen til etikk. Émile Durkheim sa for eksempel at han ville redde etikken fra filosofene fordi han mente at de var for virkelighetsfjerne.⁸ Å studere etikk ble ufasjonabelt blant sosiologene på grunn av de to bekymringene nevnt over, men de siste tiårene har det etiske perspektivet kommet tilbake. Nå skrives det for eksempel håndbøker om moralsosiologi.⁹ Som regel når jeg blir spurt sier jeg at det er empirisk etikk eller tverrfaglig samfunnsforskning jeg driver med, men hvis jeg vil provosere litt bruker jeg merkelappen moralsosiolog. Da tråkker jeg både filosofer og sosiologer på tærne siden filosofer fort blir skremt av det empiriske, mens mange sosiologer blir skremt av etikk.

At etikk og empiri kan forenes på fruktbart vis, betyr ikke at dette er enkelt. De mest betydningsfulle empiriske studiene av etikk og moral, som Howard Beckers Outsiders¹⁰ og Robert Jackalls Moral Mazes,¹¹ har tatt utgangspunkt i det Abend har kalt metafysisk agnostisisme.¹² Dette innebærer at man må unngå å ta utgangspunkt i klart definerte begrep eller i etiske teorier. Disse har en sterk tendens til å rakne i møte med dataen. Dette erfarte jeg selv; måten man snakker om forskningsintegritet i litteraturen står ganske fjernt fra hvordan det ordet blir brukt av forskere. Siden filosofer som regel er opptatt av begrepsanalyse og at begreper skal defineres godt og brukes på en koherent måte kan det være vanskelig å få aksept for det man driver med i den leiren. Men kanskje er ikke det så viktig. Jeg tror det er viktigere at man hjelper folk med å leve opp til de normene de sier at de selv burde følge, siden disse stort sett er forsvarlige. Det er få som uenige i at korrupsjon og forskningsjuks er uetisk, og mer teoretisk etikk er ikke nøkkelen til å løse disse problemene.

For å lykkes med å forske på etikk empirisk gjelder det å legge vekk flest mulig normative forpliktelser, eller å ta i bruk metafysisk agnostisisme med andre ord. Da begynner man med å spørre informantene om hvilke verdier som gjelder i deres virksomhet, hvilke vanskeligheter de opplever og hva de tror mangler for at de skal kunne gjøre gode valg. Framgangsmåten ligner på det sosiologene kaller grounded theory, hvor man forsøker å studere et fenomen så uhildet av teori som mulig, selv om man selvfølgelig aldri kan befri seg helt. Empirisk etikk av denne typen grenser også til deskriptiv etikk, men går lenger ved at den ikke bare kartlegger etiske holdninger, men også forsøker å bidra inn i etiske spørsmål ved å studere premisser i etiske påstander eller ved å ramme inn spørsmål på en ny måte.

Tverrfaglig samfunnsforskning som kamuflasje

Jeg forsvarte nylig avhandlingen min, og begynner snart på en postdoc ved UiOs Senter for teknologi, innovasjon og kultur (TIK). Jeg glir dermed stadig mer inn i den diffuse identiteten tverrfaglig samfunnsforsker. Det har sine fordeler. For eksempel er det mindre skremmende, noe som kan gi enklere tilgang til data. Hvis man banker på døra og presenterer seg som etiker og filosof blir man fort avvist, da folk ikke liker at etikken deres blir studert. Som tverrfaglig samfunnsforsker er man mer som en kameleon. Man kan få bedre tilgang til data ved å ikke gå inn i prosjekt med etikk som utgangspunkt. Men siden de fleste organisasjoner og praksisfelt må forholde seg til etiske spørsmål ender man fort opp med å forske på etikk likevel, enten man vil det eller ikke, eller enten man vet det eller ei.

Enn så lenge har jeg nytt godt av kamuflasjen som merkelappen tverrfaglig samfunnsforskningtilbyr, men det kommer kanskje en dag der kamuflasjen har blitt mine sanne farger, og jeg ikke blir gjenkjent hvis jeg prøver å komme hjem til et filosofisk institutt. Å jobbe empirisk med etiske spørsmål har sin pris. Man ender fort opp med en annen faglig identitet enn filosof og etiker.

Kanskje er ikke det så farlig, siden det ser ut til at jeg i mellomtiden vil få rom til å hjelpe til med å identifisere og forstå utfordringer i folks arbeid. Der vil helt sikkert flere av utfordringene ha etiske sider ved seg. Det passer meg bedre enn å jobbe med teoretisk etikk og å konkurrere med filosofer som Parfit. Vi vet nok om rett og galt til at det er på tide at flere av oss fokuserer på å gjøre verden til et bedre sted; ikke bare når det gjelder spørsmål med klare etiske trekk, men også i spørsmål hvor de etiske sidene ikke er de mest fremtredende. Da må man ut i verden og snakke med folk, og det finnes flere steder hvor filosofer allerede gjør den typen arbeid. Dette burde synliggjøres bedre for unge filosofistudenter, slik at de kan skaffe seg ferdighetene som trengs tidligere i løpet enn jeg selv gjorde, og slik at de kan få større selvsikkerhet når det gjelder mulighetene sine etter studietiden.

Noter

1. Nietzsche, F., 2006. Beyond good and evil. Filiquarian Publishing LLC
2. Parfit, D., 2011. On what matters. Oxford University Press.
3. Vie, K.J., 2020. “How should researchers cope with the ethical demands of discovering research misconduct? Going beyond reporting and whistleblowing.” Life Sciences, Society and Policy, 16(1), pp.1-18.
4. Salloch, S., Wäscher S., Vollmann J., and Schildmann J. 2015. “The normative background of empirical-ethical research: First steps towards a transparent and reasoned approach in the selection of an ethical theory.” BMC Medical Ethics 16 (1): 20. https://doi.org/10.1186/s12910-015-0016-x.
5. Appiah, Kwame Anthony. 2008. Experiments in Ethics. Harvard University Press.
6. Pincoffs, E. L. 1986. Quandaries and Virtues: Against Reductivism in Ethics. Lawrence, KS: University Press of Kansas.
7. Hitlin, S. and Vaisey, S. red., 2010. Handbook of the Sociology of Morality. Springer Science & Business Media.
8. Bykov, Andrey. 2019. “Rediscovering the Moral: The ‘Old’ and ‘New’ Sociology of Morality in the Context of the Behavioural Sciences.” Sociology 53 (1): 192–207. https://doi.org/10.1177/0038038518783967.
9. Hitlin, S. and Vaisey, S. red., 2010. Handbook of the Sociology of Morality. Springer Science & Business Media.
10. Simon and Schuster.
11. Jackall, R. 1988. Moral Mazes: The World of Corporate Managers. New York: Oxford University Press.
12. Abend, G., 2008. “Two main problems in the sociology of morality.” Theory and Society, 37(2), pp.87-125.