GLEDELIG VERDENS FILOSOFIDAG!

Filosofi kan både inspirere og utfordre, men er samtidig vanskelig og ofte frustrerende. Å filosofere innebærer å begi seg ut på lange filosofiske tankerekker og gå sine egne overbevisninger i sømmene. Belønningen for strevet er både toleranse og respekt. Verdens filosofidag har derfor vært feiret av UNESCO siden 2002, hver tredje torsdag i november. 

Salongen markerer dagen ved å gi ordet til noen norske tenkere. Vi har utfordret dem til å svare på to pørsmål: Hvem vil de trekke frem som gode filosofiske forbilder, og hva slags filsofi vi bør lese i en tid preget av kriser og krig?

Thomas Hylland Eriksen

Filosofisk forbilde? Jo, nå har jeg det! Jean-Jacques Rousseau: Han var en modig og original tenker som reiste flere vesentlige spørsmål som siden ikke har forlatt oss: om betingelsene for sosial integrasjon, om veiskillene i kulturhistorien, bl.a. jordbruksrevolusjonens implikasjoner, om barneoppdragelse og flere andre felt. I det lange løp vil vi alle være døde, og vi vil alle ha tatt feil. Det gjaldt for ham like mye som for andre, om han var bedre enn sitt rykte, bl.a. når det gjaldt forestillingen om le bon sauvage (den edle villmann), men også verre enn sitt rykte (han skrev Émile, men satte bort sine egne barn). Likevel blir Rousseau husket og respektert, ikke minst av antropologer og sosialteoretikere, for å ha reist fundamentale sosialfilosofiske spørsmål om menneskets natur, samfunnets vesen og statsløse samfunn. Han var en genuint moderne filosof.

I vår tid bør vi lese filosofer som åpner mulighetshorisonter for menneske, samfunn og planeten, som viser at det finnes alternativer til dagens destruktive globale uorden. Humanistisk tenkning, som viser at alle liv er like mye verdt, bør kobles til økologisk helhetstenkning for å gi et sosialfilosofisk fundament til et positivt prosjekt, og tenkere som balanserer rettigheter og plikter har noe å bidra med med hensyn til begge felt. Filosofi som argumenterer mot utilitarianisme, nyliberalisme og et instrumentelt forhold til naturen er mer relevant enn noen gang. Men det er også nødvendig å forstå årsakene til uføret vi har havnet i. Jeg kunne tenke meg et sterkere engasjement i filosofien knyttet til forholdet mellom språk og samfunn, altså hvordan bestemte ideer om menneskets natur og verdens beskaffenhet får reelle samfunnsmessige konsekvenser. 

Solveig Bø

Edith Stein ble født i 1891 inn i en jødisk tysk familie, studerte filosofi i Göttingen og ble en del av kretsen rundt Edmund Husserl. I 1922 gikk hun inn i karmelittordenen, men fortsatte sitt filosofiske arbeid. Hun endte livet på umenneskelig vis, myrdet av nazistene 12/10 1942 i Auschwitz. Nå, mens Gaza står i brann og krigen i Ukraina fortsetter på andre året, synes jeg hun er et spesielt viktig forbilde. Krigens faktum gjør at vi ser hvor skjørt og sårbart livet er, og hvor utsatt vi er for maktmisbruk og vold. Edit Stein hadde under 1. verdenskrig vært pleier på et sykehus, og gjennom egne iakttakelser sett hvor viktig innlevelse var for å kunne gi de skadde pasientene omsorgsfull god behandling. Disse erfaringene tok hun med seg inn i det filosofiske arbeidet og i 1917 ble hennes avhandling Zum Problem der Einfühlung gitt ut. Hun argumenterer for at innlevelse i andre menneskers tilstander også er en innlevelse i hvordan det er å være deres levende og lidende kropper; det er å forstå at det å stikke en hånd med en nål ikke er det samme som å banke en spiker inn i en vegg. Dette er en påminning om at alle som drepes av bomber og i krig ikke bare er tall i en statistikk, men levende, individuelle, liv. En innsikt i Edith Steins fenomenologiske arbeider om innlevelsen, tror jeg kan bidra til å gjøre oss til bedre mennesker.

Alle typer filosofi er viktig å lese. Spesielt viktig synes jeg likevel filosofi som tar opp hva det vil si å være menneske i relasjon til andre mennesker, organismer og natur er. Politisk filosofi og natur- og økofilosofi kommer man da ikke utenom, og eksistensfilosofi.

Kristin Gjesdal

«En stormakt på linje med Russland og England», «en kvinne som burde vite å tie, men som likevel nektet å holdt munn». Germaine de Staël (1766-1817) er beskrevet i sterke vendinger. Hun var aktiv under den franske revolusjonen og deretter årene med Napoleon, som skulle forvise henne først fra Paris og deretter fra Frankrike. I eksil eller hjemme: Staël var et kraftfelt i internasjonal politikk og Napoleon gjorde rett i å frykte henne – både hennes politiske manøvrer og hennes filosofiske skrifter.

Da storverket Tyskland var klart sendte Napoleon sine politistyrker til forlaget for å ødelegge 10 000 eksemplarer av boken. Han likte dårlig at Staël gikk i dialog med tysk filosofi mens hans selv førte krig i tysktalende områder. Tre år senere (i 1813) kom boken likevel ut, på fransk, men utgitt i London.

Staël skrev sin første filosofibok – en oversiktsstudie om Rousseaus verker – i en alder av toogtyve. Ikke lenge etter fulgte et ekstremt interessant bidrag til moralpsykologien (1796), dernest en avhandling om litteraturens vesen og utvikling (1800). Temaet var ikke tilfeldig: Staël hadde allerede skrevet et essay om den moderne litteraturens filosofiske og politiske kjerne, utgitt sammen med et knippe noveller som utilslørt fremmet hennes anti-slaveri budskap i en periode hvor fransk utenrikshandel i stor grad var basert på eksport av sukker fra Haiti og andre kolonier. En studie om selvmord – eller heller: om meningen med livet – utkom i 1813. Etter hennes død kom et posthumt verk om revolusjonen.

I tekstene sine tar Staël for seg en rekke emner av relevans i dag: Hun analyserer lidenskapenes makt over oss, vår redsel og avmakt når politikken bryter sammen og går over i ekstremisme og vold. Hun skriver om viljen til å sette egeninteresser i klammer og stå frem gjennom eksemplarisk og modig handling. Og hun skriver om kvinners rolle i et samfunn som forventer at de skal dyrke utseende og hjemmesfæren over intellekt og deltagelse i offentlig liv. Med en bakgrunn i stoisismen og andre filofiske ressurser søker hun å gi sine lesere håndfaste og direkte råd for hvordan de skal komme gjennom turbulente, politiske tider.

Det kan ikke overraske at Staël, i sin samtid, var en mye lest filosof. Så snart en ny bok var fullført, satt oversettere i Europa og USA klar. Ja, faktisk var de så ivrige at da hennes filosofiske roman Corinne kom ut i 1807 satt oversetterne klare i hele tre amerikanske byer: Boston, New York og Philadelphia. Slik sett er det passende at det siste verket Staël publiserte var et essay om betydningen av oversettelse for interkulturell forståelse, toleranse og samarbeid.

Ingen av Staëls verk er oversatt til norsk i sin helhet. En smakebit finnes imidlertid i antologien Kvinner i filosofien. Romantikk, revolusjon og sosialt fellesskap (red. Gjesdal og Nassar: CappelenDamm, 2022). Jeg skriver også om Staël i bokessayet «Opprørerne. Kvinner som endret filosofihistorien», som kommer ut med CappelenDamm i mars 2024.

Sigurd Hverven

Jeg vil trekke frem en filosof jeg har lest alt for lite av selv, nemlig Hannah Arendt. Slik jeg har forstått henne, mener hun at filosofer ikke bør binde seg til ett teoretisk perspektiv og forfølge det til siste slutt. Virkelig tenkning innebærer derimot å sette seg inn i andre perspektiver enn de man tar for gitt. I tillegg forsøkte Arendt å gå inn i sin tid og tenke på problemer som oppsto der, i stedet for å bygge tidløse filosofiske tankeslott. Jeg må jammen se å få lest henne ordentlig snart.

Når det gjelder hva vi bør lese: Noen ønsker seg kanskje litteratur som får tankene bort fra kriser og krig. Min tilnærming er å forsøke å forstå det som foregår. Av alle ting leste jeg nylig Hegels utskjelte paragrafer om krig i Rettfilosofien. De var mer interessante enn ventet. Hegel har fått et rykte som krigsromantiker. Bertrand Russell påstår at Hegels forståelse av staten berettiger «enhver utadrettet aggresjon som det er mulig å forestille seg». Men i realiteten gir Hegel strenge kriterier for når krig er berettiget. Kort oppsummert er det paradigmatiske eksempelet på berettiget krig ifølge Hegel en forsvarskrig ført av en stat som uprovosert er blitt angrepet av en annen stat. Angrepet truer statens velferd og integritet. Og aggressoren fører krig som systematisk rammer sivilbefolkningen og ikke-militære institusjoner. I vår tid er Ukrainas krigføring mot Russland et åpenbart eksempel på slik berettiget krig i denne forstand.»

Anita Leirfall

Jeg vil gjerne løfte frem den tyske filosofen Immanuel Kant (1724-1804) som har gitt viktige og vektige bidrag innen en rekke områder innen filosofien, først og fremst innen etikk, estetikk, erkjennelsesteori og vitenskapsfilosofi (herunder fysikk, kjemi, biologi og fysisk geografi), i tillegg til interessante refleksjoner rundt historie og antropologi. Det skal godt gjøres å arbeide seriøst med et filosofisk emne uten å støte på Kants filosofiske bidrag.

Mye filosofi kan være relevant å lese i en tid preget av kriser og krig, men jeg velger å fokusere på Immanuel Kants «Zum ewigen Frieden. Ein philosophischer Entwurf» fra 1795 (oversatt til norsk av Øystein Skar med tittelen «Den evige fred»). Kant var 71 år gammel da han skrev dette verket og man antar at både den franske revolusjonen i 1789 og fredsslutningen mellom Preussen og Frankrike i april 1795 skal ha inspirert ham til å skrive dette verket. Verket er skrevet i traktats form og har et juridisk preg. Kant tenker seg her en evig fred i kvalitativ forstand ved at det dreier seg om en fredstilstand der krig ikke er mulig. Dette er noe annet enn en ren våpenhvile eller en tenkt lengre (kvantitativt) fredstilstand. Kant presenterer seks «preliminærartikler» som han tenker seg skal bidra til å redusere faren for krig. Blant sentrale momenter finner man tanken om at man ikke skal inngå fredstraktater dersom man i hemmelighet planlegger en fremtidig krig, forbud mot å annektere en annen stat eller blande seg inn i dens interne anliggender, fjerne stående hærer, avstå fra våpenkappløp, begrense utenlandsgjeld for å unngå maktasymmetri, samt forby overgrep av en slik karakter at fremtidig fred og forsoning fremtrer som umulig. Det som slår en når en leser dette verket, er hvor aktuelt det fremdeles er. Herved varmt anbefalt!

Haakon Gaukstad

Tidligere i høst, den 19. september, døde den italienske filosofen Gianni Vattimo (1936-2023), 87 år gammel. En høyst relevant filosofisk stemme stilnet.

Vattimo var en postmoderne tenker som stod i en nietzscheansk og heideggeriansk tradisjon der kompromissløs metafysikk-kritikk og nihilisme-besinnet hermeneutikk stod sentralt. I den sammenhengen er han mest kjent for sitt begrep om «svak tenkning» (pensiero debole), det vil si at tenkningen må vokte seg for å bli forført av sin egen snakkesalige fortreffelighet og aldri glemme at tanker i høyden er mulige perspektiver, og aldri absolutte sannheter med feste i en transcendent og ahistorisk virkelighet.

En slik ydmykhet på intellektets vegne er selvsagt ikke noe nytt – eller originalt. Helt siden Sokrates berømte «jeg vet at jeg ingenting vet», og til den moderne filosofisk praksis-bevegelsen (som jeg selv er en del av) har en slik tankens selvbesinnelse gått som en korrigerende rød tråd gjennom filosofiens ellers tankeoptimistiske prosjekt. Men det er, tross gjentatte framstøt, fortsatt nødvendig å minne om – og dyrke – denne filosofiens ur-holdning, slik Vattimo gjør.

For skal vi ha noe håp om å bevege vår sårbare (og eneste) verden fra krig, polarisering og konflikt er det nødvendig at vi går inn i våre samtaler og samhandlingssituasjoner med en ydmyk, nysgjerrig og undrende holdning, både til egne posisjoner, og til våre samtalepartneres verdensbilde. Så lenge vi sverger til «sterk tenkning» vil konfliktnivået opprettholdes. Først når vi våger å bedrive «svak tenkning» i Vattimos forstand er det håp om at våre stramme ideologiske knuter kan løses opp – og slik åpne for ny tenkning, nye møter og nye muligheter – og derigjennom, om vi vil og våger, et mer inkluderende og tolerant samfunn.

Hilde Nagell

Et filosofisk forbilde for meg er Philip Pettit. Han er en irsk filosof basert ved Universitetet i Princeton. Han er mest kjent for sitt bidrag til det som gjerne kalles ny-republikanisme, men et mer dekkende ord vil være radikal frihet. Frihet er ikke bare fravær av tvang, det er fravær av vilkårlig makt. Frihetsbegrepet blir alt for ofte kapret av høyresiden, som er opptatt av valgfrihet. Venstresiden må ta frihetsbegrepet i bruk, og vise hvordan betingelsene for reell frihet også er avhengig av strukturelle forhold, og henger sammen med fordeling av makt og ressurser i samfunnet.

Jeg var så heldig å bli kjent med Philip Pettit mens jeg var gjesteforsker ved Universitetet i Princeton. Han er en inkluderende og raus person, og var en viktig bidragsyter til det tverrfaglige «Center for human values» med sin faglige nysgjerrighet og interesse for andre disipliner som jus, statsvitenskap og historie.

I en tid preget av kriser og krig mener jeg vi bør lese moderne venstreliberale politiske filosofer som John Rawls, Ronald Dworkin og Timothy Snyder. De forstår og beskriver verdien av det liberale demokratiet. Snyders lille bok On Tyranny ble jo skrevet som en reaksjon på at Trump kom til makten, og jeg har sett den beskrevet som en selvhjelpbok i kampen mot autoritære og voldelige krefter. Et av rådene hans er å ta vare på og beskytte samfunnsinstitusjonene.