Om anvendt etikk og moralsk ekspertise

Publisert:

25. oktober 2021

Kommentarer:

Hva skjer når filosofer må jobbe med anvendte problemstillinger? (Illustrasjon: «A philosopher with a celestial globe», Wikimedia Commons)

Filosofifaget er ikke lenger hva det var ved norske universiteter og i norsk offentlighet. Det er ikke nødvendigvis en dårlig ting.

Av May Thorseth, Professor i filosofi og leder for Program for anvendt etikk ved NTNU

Denne teksten er et bidrag til vår serie Moralfilosofi i teori og praksis.

Moralsk ekspertise og anvendt etikk

Filosofer gjør seg stadig mer gjeldende i det offentlige rom, og moralsk ekspertise øker sin relevans for stadig flere samfunnsområder. Denne endringen påvirker også undervisningen og forskningen i faget, til glede for noen og til bekymring for andre. Det gledelige er at filosofi, og spesielt moralsk ekspertise, er etterspurt av en større offentlighet, også utenfor universitetene selv. Det bekymringsfulle er hvorvidt denne etterspørselen endrer filosofifaget ved at en anvendt innretning av faget, med søkelys på aktuelle moralske problemer i samfunnet, dreier faget i en uønsket retning. Et eksempel på en uønsket retning ville være om etterspørselen etter moralsk ekspertise og anvendt filosofi i for stor grad defineres av andres interesser, og filosofifaget slik blir en «underleverandør» til prosjekter som ledes av andre enn filosofene selv. Program for anvendt etikk ved NTNU (PAE) har i 20 år operert som moralske eksperter, i tverrfaglige sammenhenger av ulike slag. Betyr det at vi har betalt en for høy pris, gjennom å svekke filosofifagets selvstendighet?

I denne teksten skal jeg først reflektere litt over hva moralsk ekspertise kan være i en anvendt etikk-kontekst, og deretter se litt nærmere på noe av virksomheten for Program for anvendt etikk ved NTNU (PAE). Ettersom PAE fyller 20 år i år, gir det en gyllen anledning til å reflektere over den kompetansen programmet forvalter, og hvordan programmet plasserer seg i de tverrfaglige landskapene vi opererer i. Avslutningsvis runder jeg av med noen tanker om «nytten» av moralsk ekspertise og anvendt filosofi.

Moralsk ekspertise: tverrfaglig eller fagspesifikk?

Anvendt etikk er en type moralsk ekspertise som i vid forstand handler om samspillet mellom etiske teorier, prinsipper og etiske problemstillinger på ulike samfunnsområder, som helse/medisin, bioteknologi, natur/miljø, kunstig intelligens, informasjonsteknologi og mye mer. Genuin anvendt etisk kompetanse krever dermed en evne til å prøve etiske prinsipper og teorier mot samfunnsaktuelle problemstillinger, og innbyrdes mot hverandre. Men hva innebærer det å være denne typen moralsk ekspert – krever det en særskilt fagspesifikk kompetanse, eller må den være tverr- eller flerfaglig? Og hvem er den eller de som forvalter slik moralsk ekspertise? Før jeg går mer spesifikt inn på anvendt etikk som en type moralsk ekspertise skal vi se litt nærmere på moralsk ekspertise mer generelt.

Et særpreg ved mange former moralsk ekspertise er å inngå i en flerfaglig kontekst, ofte i forskningsprosjekter sammen med andre fageksperter. Den moralske eksperten kan være en forsker i et prosjekt sammen med medisinske, teknologiske eller samfunnsvitenskapelige kolleger, eller noen som er del av et offentlig utvalg. Hva er det den moralske eksperten i slike sammenhenger bidrar med? Det kan for eksempel være å bruke den grunnfilosofiske kompetansen i en konkret kontekst, ofte i spørsmål om forskning, implementering og bruk av digital teknologi. Bio- og genteknologi, medisinsk teknologi og kunstig intelligens er typiske eksempler. Dyrevelferd, natur, klima og bærekraft er andre typiske områder som påkaller moralsk ekspertise. Et fellestrekk for moralske eksperter er at de utøver sin kompetanse på områder som ofte er definert av ulike andre faglige interesser utenfra filosofifaget selv.

Moralsk ekspertise kan knyttes til alle områder av moralfilosofien: metaetikk, normativ etikk, anvendt etikk eller deskriptiv etikk. I denne teksten står den moralske ekspertens kompetanse slik den utøves i tverrfaglige sammenhenger i fokus, spesielt anvendt etikk. Dette området av etikken handler om konkrete moralske problemstillinger av fundamental betydning for individer og samfunn. Tematisk kan det f.eks. handle om nye teknologier på ulike områder, der avveining mellom sikkerhet og personvern kan komme i konflikt, og det trengs moralsk ekspertise for å bestemme og begrunne hvilke valg vi bør ta. Skal vi tillate massiv overvåking for å kunne beskytte befolkningen mot større risker, og på hvilket grunnlag? Et annet område for utøving av moralsk ekspertise gjelder spørsmål om bærekraftig samfunnsutvikling og knappe naturressurser. Hvordan skal vi prioritere, og hvem bør ha ansvar for prioriteringene? Bør det primære perspektivet være lokalt eller globalt? Hva med små og fattige lokalsamfunn som mangler infrastruktur og styresett for å kunne velge miljøhensyn framfor mindre fattigdom? I slike spørsmål er den moralske ekspertens oppgave å bidra til å klargjøre hvilke valg man bør prioritere, og hvorfor. Samtidig er det klart at den moralske eksperten er helt avhengig av innsikt i teknologiske, politiske og andre samfunnsmessige omstendigheter for å kunne utøve sin kompetanse. Moralsk ekspertise i anvendt etikk innebærer en evne til å se problemet i lys av den konkrete konteksten, med utgangspunkt i kunnskap om ulike etiske teorier og perspektiver. I noen sammenhenger er det eksempelvis fruktbart å se problemet i lys av prima facie-plikter, dvs. plikter som isolert sett kan være like viktige, samtidig som den konkrete konteksten kan gjøre det nødvendig å prioritere mellom dem. Med utgangspunkt i plikten til å yte rettferdig helsehjelp kan det samtidig være nødvendig å prioritere et bestemt segment av befolkningen, f.eks. basert på alder og forventet levetid. I dette spørsmålet kan den moralske eksperten bidra med etisk refleksjon sammen med medisinerne.

Men hva er en moralsk ekspert? Ovenfor har jeg omtalt noen eksempler på områder for utøving av en type kompetanse som på individnivå peker på en person med etikkompetanse. Innen rammene av anvendt etikk snakker vi om en helt bestemt type moralsk ekspertise som krever en slags «dobbel kompetanse» – både en nødvendig generell kompetanse som fagetikeren får gjennom utdanningen, og i tillegg tilstrekkelig kompetanse for å kunne samarbeide med eksperter fra andre fagfelt.

Forskningsrådets etikkprogram og idealet om dobbeltkompetanse

I norsk sammenheng var det Forskningsrådets Etikkprogram ved UiO som først viste hvordan vi kan utdanne moralske eksperter. Etikkprogrammet ved UiO ble etablert i 1991 og skulle vare i 10 år. Hovedformålet var å utdanne ph.d.-kandidater med dobbeltkompetanse i etikk og et annet fagområde, som biologi, samfunnsvitenskap, medisin, teknologi, økonomi osv. Programmets stipendiater kom fra ulike fag, også fra filosofi. Gjennom en stor mengde felles forskerkurs og presentasjoner av stipendiatenes egne prosjekter skulle alle som ikke kom fra filosofi tilegne seg en etikkompetanse, mens filosofikandidatene fikk større innblikk i de andre fagfeltene. Grunntanken var at en slik dobbeltkompetanse skulle utruste alle kandidatene med en særskilt og samfunnsnyttig spesialkompetanse. Dette er én form for moralsk ekspertise, definert ved å være en type dobbeltkompetanse: fagspesifikk kompetanse i biologi, samfunnsvitenskap, medisin, teknologi, økonomi osv., i tillegg til fagetisk kompetanse i moralfilosofi.

Etikkprogrammet ved UiO snakket altså om en dobbeltkompetanse, men det er langt fra entydig hvordan en slik kompetanse ser ut i praksis. Fagetisk utdanning er en forutsetning for å fremskaffe moralsk ekspertise, men i tillegg kreves noe mer. Først og fremst trengs et konkret problemområde og et samarbeid med andre som er eksperter på andre fagområder som er relevante for problemområdet. Gitt en slik ramme kan fagetikeren bli en moralsk ekspert på det aktuelle problemområdet. Det varierer imidlertid hvordan etikeren blir moralsk ekspert i ulike sammenhenger. I kulepunktene nedenfor gir jeg noen eksempler:

  • Bioteknologirådet i Norge jobber med bio- og genteknologiske problemstillinger. Medlemmene i Bioteknologirådet er eksperter på ulike fagområder, som bio- og genteknologi, jus og etikk/filosofi. Gjennom inngående diskusjoner om problemstillinger knyttet til lovverk på de aktuelle områdene, eksempelvis genmodifisert mat/GMO-regulering og assistert befruktning, kommer medlemmene frem til råd de kan gi til norske myndigheter. Disse diskusjonene krever mangfoldig fagkompetanse, deriblant fagetisk kompetanse. Medlemmene forvalter hver for seg ulike typer fagspesifikk kompetanse, som biologi, filosofi/etikk, jus og medisin, mens et flerfaglig team til sammen utgjør tilstrekkelig kompetanse til å rådgi myndighetene om lovgivning og regulering av de aktuelle områdene bio- og genteknologi. Den moralske eksperten er en etiker/filosof som utøver moralsk ekspertise i kraft av å være medlem av det flerfaglige kollektivet av ulike eksperter på dette samfunnsområdet. I denne konteksten (jfr. også regionale og nasjonale forskningsetiske komitéer, hhv. REK og NEM) er den fagetiske kompetansen komplementær til de andres kompetanse, og den fagfilosofiske selvstendigheten er en forutsetning.
  • Store, flerfaglige forskningsprosjekter er et annet eksempel på hvordan fagetikerens kompetanse utvikles til moralsk ekspertise. Flere av EUs Horizon 2020-prosjekter handler eksempelvis om store vannprosjekter, med fokus på bærekraftige og fremtidsrettede løsninger innen rammene av sirkulær økonomi (BINGO, NextGen, ULTIMATE). I slike prosjekter deltar fagpersoner med ulike typer teknologisk, samfunnsfaglig og etisk kompetanse. En typisk rolle for etikeren er å være rådgiver og medlem av prosjektledelsen. Det krever at den moralske eksperten må ha tilstrekkelig innsikt i målsettingen med prosjektet, uten selv å være teknolog eller (empirisk) samfunnsforsker. Denne typen moralsk ekspert har ansvar for prosjektets etiske retningslinjer, og skal bidra til at slike store prosjekter gjennomføres på en etisk forsvarlig måte. Fagetikeren har en særskilt rolle som ikke konkurrerer med andre typer kompetanse i prosjektet – en rolle som dermed heller ikke truer den fagfilosofiske selvstendigheten.
  • En tredje variant er flerfaglige forskningsprosjekter der fagetikeren opptrer som moralsk ekspert gjennom å delta med en egen arbeidspakke. Denne arbeidspakken kan ha varierende status i forhold til andre arbeidspakker i prosjektene. Hovedoppdraget for etikeren er ofte å bidra med etisk refleksjon over empiriske funn fra de andre fagekspertene i prosjektet. Fagetikeren utøver da sin kompetanse i form av fagetisk refleksjon over kunnskap (empirisk) frembrakt av andre i prosjektgruppen. En slik prosjektorganisering, der fagetikeren leder en egen arbeidspakke, kan imidlertid innebære svært forskjellige roller for utøving av moralsk ekspertise:
  • I noen prosjekter deltar etikeren aktivt i prosjektmøter med diskusjon og felles utvikling av problemstillingene i prosjektet, og skriver gjerne fagartikler sammen med kolleger fra andre fag. Her utøves den moralske ekspertisen i form av genuint tverrfaglig samarbeid mellom eksperter fra flere fag.  
  • I andre prosjekter produserer etikeren sin arbeidspakke relativt selvstendig og på avstand fra resten av kollegiet i prosjektet. I slike sammenhenger fremstår den moralske ekspertisen snarere som parallellfaglig heller enn tverrfaglig virksomhet, dvs. uten å forutsette genuint samarbeid med andre faglige eksperter i prosjektet.

I denne tredje varianten av moralsk ekspertise er det naturlig å tenke over den etiske gevinsten av å delta som fagetisk ekspert. Hvilken forskjell gjør det for prosjektet at fagetikeren er med på laget, og hvordan står det til med den fagfilosofiske selvstendigheten? Dersom fagfilosofen skal bidra med moralsk ekspertise må bidraget fremstå som nødvendig for prosjektet, i stedet for å reduseres til å bli et alibi (fordi EU eller andre finanskilder formelt krever fagetisk deltakelse).

I disse eksemplene på moralsk ekspertise er det noen fellestrekk: (1) Fagetikeren deltar i forskning på et bestemt samfunnsområde (oftest sammen med kolleger fra andre fagfelt); (2) fagetikeren bidrar oftest med kunnskap av normativ art; (3) fagetikeren forutsettes å være i stand til å vurdere de etiske problemstillingene i en bestemt kontekst. (4) I store EU-prosjekter snakker man gjerne om etikk i termer av «ansvarlig forskning og innovasjon» (Responsible Research and Innovation (RRI)), der spesielle «nøkler» som etikk, kjønnslikestilling, samfunnsinvolvering og vitenskapsutdanning definerer hva som er viktig.

Den moralske eksperten qua fagetiker innen anvendt etikk deltar altså ofte sammen med kolleger fra andre fagfelt, enten det gjelder rådgivning eller forskning. Denne typen moralsk ekspertise er en type kompetanse som kan utvikles for en fagetiker i en flerfaglig kontekst som forutsetter samarbeid mellom etikk og annen fagkompetanse. Det betyr at eksperten utøver fagspesifikk kompetanse innen en tverr- eller flerfaglig kontekst.

Kan moralsk ekspertise svekke fagfilosofiens selvstendighet?

Så kan man spørre om fagfilosofien mister sin selvstendighet når fagfilosofer deltar i prosjekter som skal tilfredsstille krav til ansvarlig samfunnsforskning? Først er det nødvendig å klargjøre hva slags selvstendighet som i så fall står på spill. Dersom deltakelse i tverrfaglige prosjekter med krav til ansvarlig samfunnsforskning betyr underordning til andre fagdisipliner kan det i verste fall redusere fagfilosofiens selvstendige status. Men likeverdig samarbeid kan neppe innebære en trussel. Snarere kan vi ane en fagfilosofisk uenighet om hvordan selvstendigheten viser seg. Jeg tror den egentlige lakmustesten er hvorvidt fagfilosofen må gi avkall på egen faglig identitet gjennom metodisk og begrepsmessig tilpasning til andre fag; det er ikke kravet til ansvarlig samfunnsforskning per se som svekker selvstendigheten. Så lenge fagfilosofens bidrag i prosjektet er avhengig av den fagfilosofiske ekspertisen vil det styrke fagets selvstendige status. En viktig forutsetning er imidlertid at arbeidsdelingen i flerfaglige prosjekter er organisert slik at fagetikerens bidrag bygger på genuin fagfilosofisk kompetanse. Når man som fagetiker går inn i tverrfaglige prosjekter er det helt nødvendig å stå på trygg faglig grunn – man blir f.eks. ikke anvendt etiker uten grundig innsikt i grunnlagsetiske normer og teorier. Først når man gjennom grundig skolering har kompetanse på dette kan man tilegne seg en tilleggskompetanse som anvendt etiker.

Kontakt med prekære samfunnsspørsmål truer ikke fagfilosofiens selvstendighet. Samtidig kan kravet til at prosjekter skal være samfunnsnyttige for å få finansiering være en indirekte trussel ved at filosofer taper i anbudsrundene. Det er ikke vanskelig for fagfilosofer å inviteres inn i andre prosjekter som er tungt bemannet med teknologer eller samfunnsvitere. En større utfordring er det å fremskaffe prosjekter som ledes av fagetikere som ser den faglige verdien av å samarbeide med teknologer og samfunnsvitere. Det er nødvendig å se viktigheten av å frembringe flerfaglige prosjekter selv i stedet for kun å inviteres inn, som et offensivt bolverk mot å tape filosofisk selvstendighet.

Nedenfor skal vi se litt nærmere på hvordan Program for anvendt etikk ved NTNU mer konkret har jobbet med problemstillingen jeg har skissert ovenfor.

20 år med Program for anvendt etikk (PAE) ved NTNU

Programmet startet i 2001 som en videreføring av det forskningsrådsfinansierte Etikkprogrammet ved UiO, et program som altså var bygd på grunntanken at dobbeltkompetanse skulle utruste alle kandidatene med en særskilt og samfunnsnyttig spesialkompetanse.

Da Forskningsrådets Etikkprogram ble nedlagt etter 10 års drift (1991-2001) var planen at etikkarbeidet skulle fortsette ved flere norske universiteter. Dette ga startskuddet for NTNUs Program for anvendt etikk. Vår spesielle innretning ble anvendt etikk, og i mandatet definerer vi hva dette skal være:

  • Skape gode arenaer for kompetanseutvikling innen anvendt etikk – Etikkdagene og andre arrangement.
  • Særlig bidra til at etiske problemstillinger knyttet til teknologi og samfunnsansvar blir belyst.
  • Sammen med fagmiljøene initiere forskning i anvendt etikk med utgangspunkt i problemstillinger fra fagmiljøene selv og NTNUs satsningsområder.
  • Bidra til utvikling av fagområdet anvendt etikk ved NTNU.
  • Gi faglig støtte til fagmiljøer som integrerer etikk i undervisning på ulike nivå.
  • Delta i og utvikle relevante nasjonale og internasjonale nettverk.

Mandatet viser noe av bredden av hva programmets ansatte og styre (senere råd) mener med anvendt etikk; det er i vid forstand en type tverrfaglig samarbeid med andre fagområder, med et særskilt samfunnsoppdrag: Vi skal bidra til å belyse problemstillinger knyttet til teknologi og samfunnsansvar.

Programmets portefølje har i alle år vært omfattende, men har likevel hatt ulike tyngdepunkt i forskjellige faser. De første årene arrangerte vi et stort antall seminarer og workshops for å etablere kontakt med fagmiljøene, for å tilrettelegge for tverrfaglig samarbeid. Som ledd i å bygge forskningskompetanse i anvendt etikk finansierte vi flere korttidsstipendiater (senere fikk de fleste fullt stipend), og vi bidro etter hvert inn i undervisningen ved andre enheter. Fra 2006 ble forskningsetikk spesielt viktig for alle norske universiteter, og PAE inntok en aktiv rolle i NTNUs arbeid med å styrke forskingsetikken her. Fra nå av ble forskningsetikken et veldig klart eksempel på hva moralsk ekspertise kan være. Siden 2006 har programmet bygd en solid og selvstendig kompetanse på dette feltet, i nær kontakt med NTNUs ulike fakulteter og fagområder, og de nasjonale forskningsetiske komitéene. Det første viktige grepet var å etablere Etikkportalen, en ressurs for hele NTNU, og et viktig referansepunkt for ledelsen. I mange år har PAEs ansatte dessuten hatt ansvar for forskningsetikk i introduksjonskurs for nye ph.d.-kandidater ved alle fakulteter. PAEs bidrag i arbeidet med forskningsetikk står fortsatt sentralt. I tillegg til Etikkportalen har vi også etablert en obligatorisk nettressurs i forskningsetikk for alle ph.d.-kandidater, og vi har vært med helt siden starten i NTNUs Forskningsetiske utvalg. Ansatte i Programmet deltar dessuten i forskningsetiske komitéer regionalt og nasjonalt. Annen løpende virksomhet er ellers tidsskriftet vårt, Etikk i praksis. Nordic Journal of Applied Ethics.

Som det første miljøet ved NTNU som ble tildelt en Erasmus Mundus ble PAE fra 2005–2012 med i et konsortium for Erasmus Mundus Master of Applied Ethics, sammen med sterke anvendt etikk-miljøer i Sverige (Centre for Applied Ethics, Universitetet i Linköping), Nederland (Ethics Institute, Utrecht University) og Sør-Afrika (Stellenbosch University). Vi etablerte egne masterkurs (Technology for a Good Society; Corporate Responsibility and Ethics; Multicultural Conflicts and Ethics) for å kunne delta i dette samarbeidet, og utdannet i perioden et stort antall masterstudenter i anvendt etikk. Mange av disse studentene (både innen- og utenfra EU) har senere fortsatt med ph.d.-studier, og mange andre har fått jobb som rådgivere eller tilsvarende i store internasjonale organisasjoner og NGOer. Etter at Erasmus Mundus-samarbeidet var avsluttet har kursene vi etablerte levd videre i instituttets studieportefølje. Erasmus Mundus-programmet er nok et eksempel på at anvendt etikk-kompetanse krever at man først må stå på trygg faglig grunn.

I denne fasen arrangerte vi flere internasjonale ph.d.-kurs, bl.a. om internett og informasjonsetikk, noe som genererte mange internasjonale kontakter og deltakelse i internasjonale nettverk. Fagmiljøer i Storbritannia (Oxford Internet Institute) og Nederland (TU Delft) ble samarbeidspartnere over lengre perioder, og muliggjorde flere internasjonale publikasjoner. Informasjons- og teknologietikk fortsetter å være en sentral satsning for PAE, etter hvert med økt fokus på kunstig intelligens.

Både Erasmus Mundus og samarbeidet med ulike fagmiljøer ved NTNU har generert mye tverrfaglig og internasjonal forskning, spesielt med innretning mot RRI-prosjekter (tidligere ELSA-studier), bedrifters samfunnsansvar og teknologietikk, herunder informasjonsetikk og etter hvert kunstig intelligens. Dette viser at PAEs satsninger har truffet veldig bra med hensyn til fagfelt som er sentrale for NTNU og EU, og har bidratt til at vi deltar i mange EU-prosjekter, bl.a. i rollen som etikkrådgiver for flere H2020-prosjekter.

I tillegg til utstrakt internasjonalt samarbeid av tverrfaglig karakter har vi også en sentral rolle i NTNUs tverrfaglige satsninger, spesielt NTNU Havrom, NTNU Bærekraft, og tidligere Globaliseringsprogrammet ved NTNU.

I 2021 har vi så vidt startet feiringen, med den internasjonale workshopen «The ethics of the Covid-19 pandemic», et viktig tema for anvendt etikk. Utover høsten vil vi, i likhet med oppstarten i 2001, fortsette feiringen av 20-årsjubileet med seminarer som omhandler andre samfunnsaktuelle etikkområder, eksempelvis teknologietikk/kunstig intelligens; dyrevelferd/natur/miljø; bioteknologi/genteknologi; digitale trusler mot demokratiet.

Hvor «nyttig» bør moralsk ekspertise og anvendt filosofi være?

Anvendt filosofi og etikk kommer i ulike former, på ulike samfunnsområder: innen forskning ved universiteter og andre forskningsinstitusjoner; innen undervisning i universitets- og høgskolesektoren; i ulike offentlige råd og utvalg. Fagfilosofen/-etikeren opptrer som ekspert på alle disse områdene. For å sikre at fagetikere skal få en solid grunn å stå på er den grunnleggende utdanningen i faget viktig. Men for at samfunnet skal dra nytte av denne særskilte kompetansen er det viktig at den lever et aktivt liv også utenfor akademia. Utdanningen må derfor ta høyde for at ikke alle skal ta en doktorgrad eller forbli i akademia, men i stedet fungere som fagfilosofer/-etikere i ulike tverrfaglige konstellasjoner, i eller utenfor akademia. Kravet til ansvarlig og samfunnsnyttig forskning åpner mange nye områder for fagfilosofien. En del av samfunnsoppdraget til alle akademiske fag er å ta samfunnsoppdraget på alvor, gjennom å vise at vi er relevante i ulike sektorer av samfunnet. Filosofi er ikke et unntak. Å vise at vårt fag er relevant i flere nye sektorer, sammen med annen fagekspertise, kan aldri true fagets filosofiske selvstendighet. Derimot kan denne selvstendigheten lett trues dersom vi overlater tverrfaglige prosjekter og rådgivning til andre som mangler en grunnleggende og solid filosofiskolering.

Program for anvendt etikk ved NTNU har gjennom 20 år oppfattet som sitt hovedmandat å «særlig bidra til at etiske problemstillinger knyttet til teknologi og samfunnsansvar blir belyst». Det har vi gjort gjennom å gjøre oss gjeldende i forskning og undervisning ved NTNU: gjennom omfattende deltakelse i tverrfaglige forskningsprosjekter, gjennom å bygge opp en bachelorgrad i filosofi med innretning mot anvendt etikk, og gjennom omfattende deltakelse i ulike forskningsetiske råd og utvalg. Vi er ganske sikre på at vi ikke er blitt dårligere fagfilosofer eller dårligere moralske eksperter av den grunn. Disse 20 årene har i stedet vist oss at den faglige selvstendigheten er en forutsetning for å utøve vårt faglige virke som en genuin fagfilosofisk profesjon. Akademias samfunnsansvar handler i dag bl.a.om samfunnsansvarlig teknologiutvikling som skal bidra til bærekraft med tanke på framtidige generasjoner, global rettferdighet og bedre miljø. Å være med på å dele dette ansvaret med andre kan neppe i seg selv være en trussel mot vår faglige selvstendighet.

Vil du bidra til debatten om moralsk ekspertise og anvendt filosofi? Send oss en idé eller en skisse!

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Share on email
Share on facebook
Share on twitter

Nyeste artikler

Les også

Vi bruker cookies for å kunne tilby deg en best mulig opplevelse. Les mer…